kærlighed

Åh, det blir så lite blogging om dagen. Ikke det at jeg gjør så mye, jeg står opp når jeg vil, jeg ser (fortsatt) The Hills (men i går så jeg siste episode, hyyyyl) jeg lager middag av all maten vi handla i Sverige igår (fryseren er HELT full) og jeg er forelska. Det har vært mye omstilling siden jeg flytta hit, selvom det ikke er de helt store tingene, men det begynner å gå opp for meg at jeg faktisk BOR i Oslo nå og jeg bor her med han jeg elsker mer enn noe annet, han jeg kan ligge å se på i timesvis når han sover med åpen munn og prater i søvne, han jeg kysser hver hele time (er han ikke i nærheten kysser jeg ut i lufta) og han jeg kan ligge i fanget til uten å bry meg om noe annet. Snart er det halvannent år siden jeg kalte han kjæresten min aller første gang, halvannent år siden alle trodde jeg jobba på øyafestivalen men sannheten var at jeg var i Stavanger og sendte meldinger på do til venninnene mine for å fortelle hvor fnisete jeg var og at sommerfuglene gjorde meg så kvalm at jeg ikke klarte å spise. Jeg var sikker på at han trodde jeg led av spiseforstyrrelser ettersom jeg spiste 1 pizzastykke iløpet av en dag fylt med varme, Jack, nye bekjentskaper, dansing til langt på natt og kyssing i små bakgater med fine butikkvinduer. Men så kom vi hjem, gamle vaner kom tilbake og da jeg tvang i han pose på pose med sørlandschips og holidaydip innså jeg at han ikke trodde jeg hadde spiseforstyrrelse mer, der jeg velta meg rundt i potetgullsmuler og dipflekker. Jeg veit ikke om tiden har gått fort eller sakte, det føles som om det er 100 år siden jeg presenterte meg som "Christine" ute på landa og tok med en forstyrret sørlending med kamerabag til Risør. Det er minst 100 år siden jeg dro inn tidlig søndagmorgen etter at han blei kasta ut av lavoen til røde kors, som han hadde okupert for helga, og minst 100 år siden han fortalte at han trodde det blei en dagstur så han hadde ikke med seg skift, men han hadde akkurat nok til ENTEN reine sokker eller rein boxer. Han valgte sokkene og kasta boxeren i nærmeste søppelkasse og kunne fortelle at det var ganske digg å gå uten undertøy når det blei ekstra varmt på Roskilde også. Jeg var fascinert av skikkelsen foran meg, som var så utrolig ærlig, men allikevel full av faen, som da han skreik "KORAM" i det han forlot bordet på pizzarestauranten for å gå på do og lot meg sitte igjen, rød som en tomat, med 1000 barnefamilier stirrende på meg for å finne ut hvem denne Koram var. Jeg våkner hver morgen uten helt å vite hva dagen bringer, om han må ta bilder, selvom vi har middagsavtale på kvelden, og om han i det hele tatt er i landet neste uke, men det er fint likevel, for han kommer alltid hjem til VÅRT hjem. Mange av dagene sitter vi side om side i sofaen med drittprogrammer på tv, hver vår mac, brus innenfor rekkevidde og e leiende hånd i mellom oss. Det kan være helt stille i timesvis, men likevel elsker jeg det, for han er der og jeg er der og jeg trenger bare å klemme hånda litt ekstra før praten er i gang igjen. Det er rart å tenke på at på den tiden vi har kjent hverandre har vi vært kjærester 98,7% av tiden (og hvem sa at jeg ikke kunne matte?), for det tok faktisk bare 1 uke fra vi møttes til vi blei sammen. Og selvom den truseløse, øldrikkende, pizzaspisende og fregnete mannen med usedvanlig mye kroppskunst tok motet til seg og spurte om jeg ville besøke han i Kristiansand alt 3. dagen jeg kjente han visste jeg alt da at dette var bra, og jeg liker bra og for første gang i hele mitt liv skulle jeg kjempe hardt for ikke å ødelegge bra. Jeg har klart meg ganske bra så langt føler jeg.












Nå tror jeg at jeg er klar for å blogge litt igjen.