Diabetes

FÅTT NOEN FORESPØRSLER I DET SISTE MED SPØRSMÅL OM JEG KAN POSTE INNLEGGET OM DIABETES IGJEN, SO HERE IT GOES;

Jeg har fått ganske mange henvendelser fra lesere som vil at jeg skal skrive et innlegg om diabetes. Hver gang noen spør gjør jeg som med alt jeg må gjøre, jeg sier jeg skal gjøre det, men utsetter det helt til jeg virkelig MÅ gjøre noe med det. Når sant skal sies er dette et innlegg jeg har grua meg skikkelig til å skrive, ikke fordi jeg er flau fordi jeg har diabetes, det er jeg ikke og har heller aldri vært, men rett og slett fordi jeg er flau over hvor utrolig dårlig jeg er med sykdommen jeg har levd med i 15 år nå. Jeg liker å tro at jeg er verdensmester i alt jeg gjør, men når det kommer til diabetes tror jeg nesten mannen i gata er vel så flink som det jeg er.

Visste dere at den som har levd lengst med diabetes i Norge "bare" har levd med det i 71 år? Dvs. at om jeg kommer til å leve like lenge med diabetesen, og ikke lenger, vil jeg leve i maks 56 år til. Det er jo ingenting! Øystein og jeg skal jo leve sammen til vi er 84 og da kan jeg virkelig ikke dø av diabetes når jeg er 78, jeg skal ikke dø av diabetes i det hele tatt, den dagen jeg forlater jorda skal det være grunnet alderdom, med alt av tær, bein og fingre inntakt. Jeg skal fortsatt kunne se, jeg skal ikke ha gjennomgått noen nyretransplantasjon, kroppen min skal være sliten av de 84 årene jeg har levd, ikke en mangel som har styrt livet mitt så lenge. For helt fra jeg var liten har jeg blitt lært opp med at dette er ikke en sykdom, men en mangel, bukspyttkjertelen min produserer ikke insulin, hvertfall ikke like mye som hos et "vanlig" menneske, jeg er insulinresistent og regulerer daglig mangelen min med sprøyter.

Jeg fikk diabetes i starten av 2. klasse på barneskolen, jeg var 7 år og da jeg blei lagt inn på sjukehuset veide jeg 12-13kg. Selvom jeg er glad jeg var så ung når jeg fikk diabetes, var det fortsatt en vanskelig periode. Plutselig var det folk som droppet å be meg i bursdagen sin fordi de ikke visste hva jeg kunne spise og fordi de ikke ville la vær å servere søtsaker til de andre gjestene, dette var ekstremt vondt for ei jente på 7 år. Uansett hvor jeg vrei og vendte på meg møtte jeg nye mennesker som mente de var verdensmestere når det kom til diabetes, men de hadde egentlig ikke peiling. Jeg ville prøve å styre det selv, men da jeg utviklet spiseforstyrrelser blei det ekstremt vanskelig og det var ikke sjeldent at mamma og pappa satt oppe 4 av 7 netter i uka og matet meg for å få blodsukkeret mitt opp. Når jeg får lavt blodsukker eller føling som man kaller det, slutter kroppen min å adlyde hjernen. Ofte er jeg helt klar i hodet, men kroppen min adlyder ikke, munnen min klarer ikke si ordene jeg vil si, istedet spenner jeg meg og lager masse lyder, noe som gjør at blodsukkeret mitt synker enda mer fordi jeg bruker enda mer energi. Jeg har mye og takke mamma og pappa for, de har sittet oppe med meg flere netter for så å sove 2-3 timer før jobb, til gjengjeld har jeg spytta på dem, klort dem, skjelt dem ut og kalt utrolig mye stygt. Men vi har kommet oss igjennom det og ettersom matproblemet stabiliserte seg forsvant også følingene mine. Nå får jeg det kun om jeg er stressa, hadde en periode med det i høst, men Øystein har vært en helt. Lavt blodsukker kan være farlig, og ligger jeg lenge nok med det (siden jeg som oftest får det på natta, kan jeg falle i koma og senre dø). Jeg har opplevd én gang at jeg var sikker på at jeg kom til å dø, det er vel 3 år siden nå, jeg lå i senga mi i Drammen og hylte, men ingen hørte meg. Til slutt hørte broren min det gjennom veggen og løp inn til mamma og pappa. Jeg husker fortsatt at jeg tenkte "Kommer det ikke noen snart nå kommer jeg aldri til å våkne igjen" i det mamma og pappa kom løpende inn på rommet mitt. Det var en helt forferdelig følelse som jeg heldigvis aldri har opplevd igjen, men kroppen min var helt ferdig og flimringa for øynene mine blei svakere og svakere. Heldigvis gikk det bra.

Jeg har vært utrolig flau pga. følingene mine, jeg har lagt meg ned midt i blandt mennesker, jeg besvimte under konsert i kirken og blei bært på bakrommet av en dame med veldig sterk parfyme og presten helte i meg orgelbrus for å få meg til bevissthet igjen. Jeg har latt vær å gå på scena i teateret og da mamma sa jeg hadde føling låste alle garderobedørene for ryktet skulle ha det til at "Christine hadde blitt befølt og kunne derfor ikke komme på scena". Jeg har løpt gjennom gågata i Drammen, hylgrinene, barbeint og med horesminke, for så å sette meg utenfor huset vårt, i en campingstol, samtidig som jeg vinket til alle som kjørte forbi. Jeg har så mange historier og selvom jeg blir utrolig flau av å tenke på det, har jeg innsett at det er egentlig ikke noe å være flau over, det er ikke min feil. Selvom jeg gråt og gråt på Roskilde i fjor i håp om å få dra hjem, etter at jeg la meg ned midt i veien i det folk var på vei til konsert, samtidig som jeg hylte, skreik, freste og sprika med det meste av kroppsdeler. Noen ganger hadde det vært greit om det det stod DIABETIC i panna mi. Eller da jeg gikk gjennom passkontrollen på vei til NYC ifjor mens Øystein hviska til alle at "hun er ikke full, hun har bare diabetes". Sjokket kom da jeg "våkna" og innså at jeg hadde kjøpt sjokolade for nesten 500 kroner. Wtf?

Som diabetiker skal man jo egentlig ikke drikke, ikke spise søtt, ikke for mye fett og ikke så mye brødvarer osv. Jeg gjør alt. Jeg drikker kanskje ikke like mye som alle andre, jeg er ikke ute hver helg og når jeg først er ute så er det sjelden meg man finner hengende over et gjerde ropende på elgen, men det har ingenting med diabetesen min å gjøre. Jeg liker å ha kontroll og tror jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært skikkelig full. Dagen derpå er jeg derimot veldig glad for dette, det er mye sukker i alkohol og en diabetiker vil ha en vanlig persons hangover ganger 10. Jeg trenger ikke drikke for å bli hangover, har jeg spist for mye godteri en dag, satt for lite insulin osv. så blir jeg fyllesjuk enten jeg vil eller ikke. Jeg prøver så godt jeg kan å leve som en vanlig person, innbiller meg selv at jeg kan regulere livet mitt med insulin, men etter legetimen idag har jeg innsett at dette er feil. Det er på tide at jeg tar ansvar for livet mitt, nå skal jeg ta styringen over diabetesen og ikke omvendt. Det har tatt meg 15 år å komme hit, men nå skal jeg virkelig ikke gi opp. Høyt blodsukker kommer av dårlig regulert blodsukker, lite insulin, mye søtt og lite mosjon. Dette kan også føre til koma og syreforgiftning.

Jeg skal selvsagt ikke legge all skyld over på helsenorge, men helt siden jeg gikk ut av barneskolen har jeg vært en kasteball mellom leger, sykehus og forskjellige medisiner. I dag var jeg hos min nye fastlege for første gang og endelig føler jeg at jeg blir forstått. Fantastisk! Vanligvis skal man ha en Hba1c på mellom 4-6, min har ligget på rundt 12 de siste 10 årene. Hba1c er gjennomsnittblodsukkeret ditt fra de 3 siste måendene og måles ved et enkelt stikk i fingeren på sykehuset. De sier at går man med en høy Hba1c over 1 år vil man garantert få senkomplikasjoner, og for å være ærlig har jeg aldri brydd meg. Jeg har trodd jeg har vært udødelig, jeg har gitt faen, jeg har vært kongen på haugen og styrt mitt eget liv og tanken på at det kan gjøre så jeg aldri kan få barn gjorde meg glad som 16 åring. Det var vel der helsevesnet sviktet, for selvom dette var tanker jeg hadde som en 16åring, betyr ikke det at det er meninger jeg kommer til å ha resten av livet. I den alderen var det jeg trengte en lege som mest, og nå, i en alder av 22, er det mye jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes. Jeg har vært sint på mangelen så utrolig mange ganger. Jeg har ba til gud hver dag i 3 år om at diabetesen min bare kunne ta livet av meg fordi jeg ikke ville leve med den mer, jeg har gang på gang ønsket at jeg heller fikk kreft så jeg enten overlevde, og blei frisk, eller døde av den og slapp å leve med det mer. Jeg har fortsatt downperioder der jeg skulle ønske jeg fikk valget, men ting er som det er og for alt jeg veit kan det være at om 10 år blir jeg helt frisk takket være en operasjon.

Dette blei masse på en gang, og all cred til dere som faktisk leste alt sammen, tusen takk. Dette er og blir en hjertesak for meg, det er så mange som lever med diabetes, men selvom det er mange som har det kjenner jeg ingen på min egen alder, ingen med diabetes i det hele tatt. Jeg håper at om dere lurer på noe, så skriver dere til meg, enten på mail talullahh(a)gmail.com eller i kommentarfeltet her på bloggen. Om du har diabetes, eller kjenner noen med det, husk at du har krav på hjelp. Får du ikke den hjelpen du trenger, ta kontakt med fastlegen din eller sykehuset ditt, diabetikersenteret på Lysaker eller gå inn på diabetes.no :)

Tenkte jeg skulle legge til en ting til; jeg har diabetes type 1, og må regulere alt med sprøyte/penn/pumpe. Type 2 er den man kan regulere med piller og som ofte kommer av overvekt.


Fra portrettoppgaven min på Bilder Nordic tidligere i år. De siste 15 årene av livet mitt har jeg tatt minst 5 sprøyter om dagen.