jeg har fått ganske mange spørsmål både her på bloggen og på mail om jeg ikke kan skrive litt om livet mitt fra jeg var 12-13 til jeg blei rundt 18-20. Har prøvd å holde meg unna det, rett og slett fordi jeg ikke vil tenke på det, men det blir for dumt om jeg fortsatt skal la andre ha makt over meg. Jeg aner ikke om dette innlegget blir stående, eller om jeg sletter det, men nå skal jeg hvertfall prøve, så godt jeg kan, og fortelle hele historien. Det er ikke mange som har fått høre den, så det blir et stort steg for meg, men hvorfor ikke. Kan det hjelpe noen var de årene virkelig verdt det.
Det hele starta egentlig på slutten av barneskolen. Vi hadde en helt "grei" klasse, mye bråk, masse personligheter (sterke) og ellers mye baksnakking osv. Jeg hadde mine venninner, mine kompiser og på den tiden hadde jeg også bestekompisen min. Da jeg fikk vite hvem jeg skulle gå med på ungdomsskolen var jeg tidlig ute med å tenke "yes, for en utrolig kul klasse", men det viste seg fort å bli mitt livs mareritt, på den tiden. Jeg utviklet spiseforstyrrelser på barneskolen, slutten av 6.-7. klasse, og dette var det selvsagt ingen som unlot å få med seg. Kan man ikke mobbe noen for at de har feil hår- eller hudfarge, er teite eller gjør noe feil, tar vi rett og slett å går på vekta. I starten var det ingen som sa noe direkte til meg, men jeg er ikke dum og forstod veldig godt at folk prata. Man skulle kanskje trodd at dette ville ha motsatt effekt, at jeg derfor starta å spise, men nei. Jeg spiste kun middag, gjemte unna skolematen min, kasta den i fremmede søplekasser på veien hjem, gjemte dem på rommet mitt (hvor jeg fikk den idéen fra aner jeg ikke, men jeg var desperat), tok med meg maten for å "spise" andre steder enn klasserommet så ingen skulle se at jeg ikke spiste noe. Mamma og pappa hadde ukentlige raider av rommet mitt for å se om jeg hadde gjemt unna mat, og en kveld husker jeg tok pappa i å stå og grave i søplekassa utenfor huset, i MIN søppel, bare for å se om jeg hadde gjemt unna noe.
Etterhvert kom tiden da folk starta å feste, jeg blei aldri invitert. Jeg konfronterte hun som var jævligst mot meg og spurte hvorfor jeg ikke var bedt, men fikk beskjed om at det ikke var plass til meg, de var for mange fra før av. Midt i denne samtalen fortalte hun ene at hun ikke kunne komme, jeg så håpefult bort på arrangøren av festen men fikk bare beskjed om at de var for mange fra før av, så det gikk ikke. Egentlig hadde jeg ikke lyst til å gå på festene, jeg ville bare bli invitert slik at det kunne være MITT valg om jeg gikk eller ikke. Hater når folk skal ta valg for meg og det er vel også grunnen til at jeg ikke spiste noe, alle andre bestemte bare at jeg var sjuk og at jeg derfor måtte spise. Det jeg var mest redd for var å bli usynelig, og ved å ikke spise fikk jeg hvertfall litt oppmerksomhet, selvom den var negativ til de grader. i 10. klasse feks. satt jentene i klassen og planla en avslutningstur for jentene i klassen, alle var invitert og det skulle bli så gøy! Fortsatt lurer jeg på når jeg får invitasjonen min. Etterhvert fikk jeg inntrykk av at folk trodde jeg hadde bulemi, at det var derfor jeg ikke spiste eller oppholdt meg i klasserommet. Jeg grein meg i søvn 3 netter på rad, hva skulle jeg gjøre nå? Det hele toppa seg på en bursdag jeg var i når jeg gikk i 10., vi hadde lasagne og jeg fikk ikke ta maten selv. Klasse"venninnene" mine tok halve langpanna med lasagne på tallerknen min og ba meg om å spise siden jeg var så tynn, etterfulgt av latter. Jeg pressa i meg alt og til min store forferdelse fylte de på enda mer, jeg hadde jo bare godt av det. Ikke turte jeg å gå på do heller, i frykt for at de enten skulle le av meg den tiden jeg var vekk, eller at de skulle tro jeg kasta opp, så jeg spiste alt. ALT. Har aldri vært så kvalm før noen gang, jeg trodde jeg skulle spise meg ihjel. det gikk 2 dager før jeg rørte mat igjen og det er først de siste årene at jeg klarer lasagne.
Men det var ikke bare jentene som var fæle mot meg, guttene var ikke akkurat hyggelige de heller. Jeg fikk kallenavn, jeg fikk skylda for alt som gikk galt og var det noe vi i klassen skulle gjøre sammen som blei avlyst, fikk jeg skylda for å ha "sladra". Vi skulle på overnattingstur, men den blei avlyst pga. ting som hadde skjedd turen før. Fra den dag av hviska folk "judas" hver gang jeg gikk forbi, prøvde å kaste vått papir på meg i gangen og frøys meg helt ut. På den tiden studerte mamma på Notodden og jeg husker så godt at jeg ringte henne den kvelden og hylgrein på telefon i håp om at jeg skulle få slutte på skolen og heller starte på Notodden. Det fikk jeg ikke, men jeg skulka og faket underskriften til mamma og pappa så ofte jeg kunne, jeg ville virkelig ikke på skolen. Det jævligste var vel egentlig at de ikke brøy seg om jeg hørte hva de sa. Ikke kunne jeg prate med læreren min heller, hun var nyutdanna og gikk gjennom en dyp kjærlighetssorg, og det var tross alt hun som fikk folk til å tro at det var jeg som hadde sladra. Greit med en syndebukk for å slippe ekstra jobb og hvorfor ikke ta hun som alle plukka på fra før av? Hun ville sikkert ikke uansett. Noe av det drøyeste var vel da de kalte meg "rasla" fordi matpapiret mitt lagde lyd om jeg fikk føling og måtte spise. FØLING, jeg måtte ha mat, men likevel kunne de ikke la det gå.
På slutten av 10. klasse hang jeg mye med spesielt ei venninne og det hjalp mye. Vi var egentlig et trekløver, outsiderne av klassen, men vi hadde det veldig gøy sammen og hadde vært venner siden barneskolen. H (venninna mi) og meg dro på turer sammen, vi dro til Trysil under Arctic Challenge i 2003 og hadde på oss tskjorter det stod "singel" på og med mobilnummerne våre bak, jeg traff en gutt den turen som siden blei kjæresten min, han var godt likt bla. alt av hunkjønn i Osloområdet, men de i klassen min fant selvsagt feil ved han også. Kalte ham for rotta og lo av at han ville ha noe med meg å gjøre i det hele tatt. Jeg var så langt nede, men kontakten og alle påfunna til H og meg hjalp meg så utrolig mye! Når vi skulle søke oss over på vgs. søkte jeg kun 2 steder, lengst mulig unna de andre i klassen, Steinerskolen på Hurum og Dramalinja på St. Hallvard. jeg var sikker på at jeg ikke kom inn på St. Hallvard så H og jeg planla tilværelsen på Hurum, men til min store overraskelse blei St.Hallvard skjebnen min og H og jeg mista mye kontakt, jeg tror hun følte seg litt lurt ettersom jeg trakk meg fra Hurum, selvom det hele tiden hadde vært planen.
Er det en ting som er sikkert, er det at jeg hadde ikke vært her jeg er i dag om det ikke hadde vært for drama. Jeg har spilt teater i 15 år og jeg har aldri vært så lykkelig som når jeg stod på scena, med hundrevis av øyne i salen rettet mot meg og ingen andre. Folk klemte meg, applauderte, skrøyt meg opp i skyene og jeg nøyt tiden jeg kunne være en helt annen enn mislykka Christine som ingen likte. For det måtte jo være noe feil med meg, siden alle hata meg, ikke de andre, de var jo flertall. Men drama redda meg og jeg savner å holde på med det. Derfor var det ekstra hyggelig at ei av de beste drama-venninnene mine sendte meg en melding for noen uker siden og spurte om jeg ville hjelpe henne å sette opp "jungelboken" fra høsten av. Jeg gråt når jeg fikk meldinga, så glad blei jeg.
Hva vgs. angår starta jo selvsagt "sjefsbitchen" på samme skole som meg, dessverre kom hun ikke inn på danselinja (det gjorde jeg, he-he) og blikkene våre møttes så vidt i kantina noen ganger. Vgs var mye bedre, selvom jeg sleit utrolig mye etter alt som hadde foregått de siste årene, men for en gangs skyld slapp jeg å be pappa skrive en falsk melding om at jeg ikke kunne være med å overnatte fordi jeg var redd for hva de ville gjøre med meg. St. Hallvard har/hadde på den tiden en fantastisk helsesøster ved navn Marianne og hun skylder jeg så mye. 1 time hos henne og alt var fint, hvertfall for en periode. Hun er et fantastisk menneske og fortjener all ros hun kan få. Per dags dato har jeg ALDRI vært ute i Drammen ( på byen), jeg skyr det som pesten og tviler på at jeg noen gang kommer til å dra ut. Det er fortsatt helt jævlig å møte tidligere klasse"venner", jeg ser alltid etter en måte å komme meg unna, men når noen av de klemmer meg og sier at jeg ser bra ut, da smiler jeg på innsiden og tenker at ja, det gjør jeg faktisk, selvom jeg ikke har noe selvtillitt etter de årene med mobbing. I det hele tatt.
Dette blei mye babling fra min side, det er mye mer jeg kunne fortalt, men jeg orker ikke å rippe opp i alt. Jeg aner ikke om de jeg gikk på skole med visste at jeg hadde det så jævlig en gang, eller om de bare lukka øynene og tenkte at jaja. Men jeg tror på karma og regner med at de får smake sin egen medisin en eller annen gang, jeg har det hvertfall så bra som jeg kan ha det, selvom det er enkelte ting jeg sliter med, feks. skjult nummer, fortsatt redd for at det er folk som skal kalle meg ting osv. så de svarer jeg enkelt og greit ikke på. Det er vel nå jeg skal være "A bigger person" og tilgi, vel, jeg kaller det ikke full tilgivelse, men likgyldighet, hva som skjer med livene deres er ett fett for meg, jeg holder meg unna dem og vil ikke møte de på noe som helst plan, hadde jeg ikke sliti med dårlig selvtillitt, angst osv. hadde jeg sikkert kunnet tilgi, men så lenge jeg fortsatt sliter med dette til tider vil jeg ikke tilgi. Men en dag, en dag skal jeg klare det. Jeg er bare utrolig glad for at denne tiden av livet mitt er over, at jeg overlevde, at jeg har en fantastisk kjæreste og at jeg skal få prøve meg som dramalærer til høsten!! (og det var ei som sendte meg en mail og spurte om jeg har vært/er selvskader; nei det er jeg ikke. Tenkte tanken endel ganger da det var jævligst, men jeg er alt for feig og redd for smerte, heldigvis)
Så, til dere som kjenner dere igjen: Det er håp der ute. Ting blir bedre. Bit tenna sammen og drøm deg bort til bedre tider, for de kommer! send meg en mail om noen vil prate eller om dere lurer på noe, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan :) (Talullahh(a)gmail.com)
Solskinnssiden med denne historien er vel egentlig at de ikke hadde særlig mye å mobbe for, men alle klasser trenger tapere og det blei meg. Jeg har brukt månedsvis inne på rommet mitt for å finne positive sider ved meg, men ender alltid opp med feil. Den siste tiden innser jeg mer og mer at dette ikke stemmer.
