Cause you’re the only song I want to hear

Fredag 1. august 2008 forandra livet mitt seg totalt. Det er riktignok ikke 1. august enda, men det er fredag og (nesten) 2 år siden jeg møtte Ø for aller første gang. Klarer ikke å bestemme meg for om tida har gått fort eller sakte, men uansett hva slags hastighet tiden har hatt, har det vært to fantastiske år. Det hele startet med 8-9timers msnsamtaler i 3-4 dager før jeg plutselig var i Kristiansand, på den bitte lille hybelen jeg flyttet inn i 7 måneder seinere, med colaslush med Jack Daniels i og balansering på fortauskanter midt på natten. 1 uke igjen og vi har vært sammen i 2 år, for så fort gikk det, det tok nøyaktig 1 uke fra vi møttes til vi blei sammen, selvom Ø spurte om vi skulle være kjærester alt etter 6 dager. Dagen skal feires i Risør, under trebåtfestivalen, akkurat som helga for 2 år siden. Fint.

One Night Stand Roskilde

Henta engangskameraene fra Roskilde i dag, mangler fortsatt ett. For en fantastisk gjeng. Jeg er så utrolig utrolig glad for at Maren blei med, jeg kunne ikke bedt om en bedre festivalvenninne eller venninne i det hele tatt, blir utrolig trist når hun starter på folkehøyskole til høsten. Jeg er så utrolig glad for at alle i campen går så godt sammen, at Ø har så fantastiske kompiser og for at det insane store teltet til Ø og meg blir som en minileilighet den uka vi er der. Jeg savner det og gleder meg masse til neste år, det kjipeste er at flere av menneskene i campen er folk jeg kun ser den ene uka i året. åhr. Piercingen i nesa og brunfargen er vekk, jeg fikk fulltid på H&M og idag på jobben, handlet verdens søteste bloggleser av meg. Og hun hadde også vært på Roskilde! Score! Nå er det 2 episoder av Sopranos før senga kaller, imorra skal jeg leike med Maren før jobb og om en seksmåneders tid skal jeg endelig hvile. Men jeg liker at ting går i ett, da slipper jeg at tankene tenker meg helt i stykker.

Hva så Roskilde? (video)

Hva så Roskilde?

ROSKILDE 2010 from christine on Vimeo.

I korte trekk -årets festival innbakt i en liten sak på ca 10 min. Jeg prøver hardt om dagen, jeg våkner, snur meg mot høyre, ser enten bakhodet eller ansiktet til verdens beste, fniser for meg selv i noen minutter fordi Ø alltid ser übersøt ut når han sover, tasser inn på badet, geiper til speilet, kler meg, løper til bussen, jobber i 6-8 timer, løper til banen, løper fra banen til bussen, banner fordi bussen kjører i det jeg kommer opp fra banen, sitter på bakken og kaster småstein samtidig som jeg hører på Coffin Canp spillelista eller Sigur Rós, tar bussen hjem, lager middag til Ø og meg, fosterstilling i sofaen og så fosterstilling i senga før jeg sovner. Midt oppi alt dette farer det alt for mange tanker rundt i hodet mitt og det resulterer i at jeg mer enn én gang iløpet av dagen må sette meg ned og puste noen ganger. I morgen får jeg vite hvordan jobbsituasjonen min til høsten blir, forhåpentligvis fulltid på H&M, jeg savner bloggdesignet jeg hadde før og de store bildene jeg hadde, mange mange tanker, jeg vil søke meg inn på skole i Edinburgh om ett år, men jeg tviler på at jeg tør for jeg er ikke litt god nok en gang, Jeg babler mer enn normalt og jeg lurer på hvordan Ø holder ut humørsvingningene mine. Takk og pris for at jeg er så himla søt og romlemantisk og fordi jeg er en kløpper på kjøkkenet, det resulterer f.eks. i pannekaker, rørte jordbær, melk, tepper, puter, levende lys og flettede fingre en sein sommernatt, bare fordi han fortjener det, vi fortjener det.

3 days of summer.

Fra søndag til og med igår var vi på hytta i Risør, der vi møttes helt tilfeldig for 2 år siden, der jeg opplevde noe jeg aldri før hadde opplevd, der livet mitt startet og der det alltid er fint-stille. Hytta jeg tilbragte sommerferiene mine når jeg var liten, stedet som er alt for meg, pga. barneårene men også pga. han. Første gang siden vi møttes og jeg gleder meg alt til neste gang. NÅ; Oslo, taleforbud, streptokokker, pencilin, sykemelding, en tom leilighet og pannekakemix i skapet. Jeg vil tilbake og jeg vil spise annet enn piller til frokost/lunsj/middag.

Leave it

Eeeer i så ufattelig dårlig humør om dagen, alt irriterer meg, alt gjør meg sur og deppa, så tar meg noen dager fri fra bloggingen. Til dere som mener jeg overdriver hele Roskildegreia, åååhr, jeg blei så frustrert igår at jeg måtte ut på verandaen og telle til 10. Hvem er dere til å fortelle hvordan jeg skal føle? Her lever jeg sammen med de aller beste menneskene i 1 uke, jeg har 100.000 stemmer rundt meg 24/7, jeg har ingen økonomiske bekymringer, jeg lever, jeg er og jeg ofrer ikke alt dritet i livet mitt en tanke. Så JO, jeg prater om Roskilde, og NEI, jeg overdriver ikke. Dette er min personlige mening, mine følelser og ettersom det er min blogg skriver jeg det ned. Livet mitt er totalt kaos for tiden, ikke positivt, og det eneste som holder meg oppe nå er Øystein, senga mi og vennene mine, jeg har det ikke bra om dagen, og den ene uka på Roskilde fikk meg til å føle så utrolig mye og jeg bare, åhr, uansett hva jeg skriver blir det feil, fordi det alltid er en eller annen luring som skal kommentere her eller på mail at dette er FEIL og at jeg overdriver som vanlig. Til dere bedrevitere; dere forstår ikke (og ja forresten, jeg er langtifra den eneste som føler det samme som meg ang. Roskilde). Nå skal jeg koble ut, prøve å bli frisk, få orden på livet mitt og finne ut av ting, god sommer.

Og til alle dere andre, pluss alle som kom bort til meg på Roskilde; tusen takk. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg og hvor lite det faktisk skal til for at jeg blir rørt av slikt. Jeg noterte hver dag i notatblokka mi hvor mange som kom bort til meg, og det viser seg at det var over 25. 25!!! Som jeg sa til dere så er jeg utrolig dårlig på å vise at jeg setter pris på det, men det er bare sånn jeg er. Det gjorde uka mi enda bedre og jeg kommer aldri til å glemme det. God sommer igjen.


Når man drikker Roskildevin hver dag, kan man ikke annet enn å smile..(bilde lånt av Maren.)

Når disse gutta kræsjer innom kan man ikke annet enn å smile..

Når festene inneholder ballonger og gaffa kan man ikke annet enn å smile..

Når 5-600 mennesker følger og fester med deg på kvelden, da kan man ikke for at man savner Roskilde. (bilde tatt fra Coffin)

23

23 måneder og i den forbindelse har Ø ordnet med en tur til Køben, båt/tivoli/båt hjem. Jeg har det fineste i verden, elsker deg gutten min! Nå skal jeg og tekoppen min krype inntil den beste og tryggeste personen i verden og le sammen med han til "Cougar Town", før senga kaller.

Post Roskilde Depression.

Oki, ser det er noen som har trodd at jeg har sletta dette innlegget, det har jeg altså ikke. Her er det og her er sånn jeg har det akkurat nå. Kjærlighetssorg all the way, jeg vil være aleine og jeg vil hyle alt jeg kan. 1 fridag igjen før jobbhverdagen innhenter meg.

Det var noen som ønsket at jeg skulle poste bloggpostene fra Roskildebloggen min her, så det gjør jeg nå. Siste innlegg, skrevet i kveld. Flere innlegg her.

How many of you have seen the movie about Roskilde? I'm not talking about Roskilde the experience, but the movie made by Barok Film. My first meeting with Roskilde, a movie who made me reconsider if I was going or not, who made me cry when I got back home and which is my inspiration for this post.

About one year ago my boyfriend asked me to watch the Roskilde movie with him, "just to get the feeling". Each of us with a six pack with Tuborg, home made fish n'chips, and one more excited than the other. I must be honest, I had mixed feelings, real excitement after the good feeling through the movie, fear after I had seen the enormous amounts of people at one place, together, drinking, dancing, fucking and enjoying this fantastic festival. At one point I actually cried, I started to get really worried about the whole thing, my friends and boyfriend shared the same, almost unhealthy, excitement, but still I was so afraid, and I was sure that they had to carry me home inside the Coffinblaster. Really glad I did go, and after a week filled with happiness, beer, (too much) sun, friends and new faces I went back home with a feeling worse than any heartbreak in the world. Post Roskilde Depression.

Imagine to wake up warm and tired, around 8am. It's been a crazy night, everywhere you turned you could see the ashes and smoke rise from thousands of tents, the volunteers are running around trying to put out the fire, you're sitting with your friends, having the last Tuborg, talking about the last concerts, who did who, laughing at all the people running around and hoping that you wake up and realize that it was all just a dream, Roskilde starts tomorrow, you don't have to wait a whole year. But there you are, once more. While you're trying to get out of the tent, dehydrated after a few warm hours sleep, you realize that it's over, one year until you can buy "kanelsneil", "Mathilda"s and "saftevann" and all you can see is empty tents, a few sleeping campers and bulldozers who's tearing down all thats left of this years festival. When you get back home you realize how quiet everything is, how clean everything is and how extremely nice your bed feels. It's wrong, for the first time (if youre a virgin) all you wanna do is inhale the urin dust, have a cold shower, be out in the sun with great people and use questionable toilets with someones work on the wall, smelly but still worth it.

The people you meet outside your house will not scream "SHOW ME YOUR TITS", they will not run around naked in your garden and your neighbours will definatly not invite you in for joints and beer, unless your living in a doubtful area. Anyways, you get the picture. It feels like the love of your life has turned you down, packed his/hers bag and left for a 12 months trip and theres nothing you can do but wait, and wait....and wait. You might try to trick yourself into believing that you won't ever visit Roskilde again, tell yourself over and over again that Roskilde is a bitch who fucks you over and that you have to stay away, it's just too hard to get back home, start working, keeping your clothes on and keep your drinking inside the four walls of your house.

At first you'll be thinking about her all the the time, it's hard to sleep, the food taste nothing at all, it's hard to concentrate and all you wanna do is to stay inside your room and thinking about all the memories you share. And then, after a few weeks, you'll suddenly feel betrayed and all you wanna do is sleep, you might cry a bit and you will feel anger everytime people mention her name. You might just have started to forget about her when you receive the first signs of life, emails telling you about next year, the excitement and all the exciting news. Will you take her back?

The first thing we did when we got back home last year was to watch the movie about Roskilde. We got back home around 3am, the 5 of us jumped into the sofa, talking about the best memories, trying to keep the tears away and laughing about the Coffin Camper who came screaming out of his tent after we had tricked him into believing that his catch of the night had a penis, 3 times, but she still kept taking him back. The next day everyone went home. The Coffin Camp members lives all over Norway, and usually we meet just at the festival, one of my favorite things about Roskilde. So there you are, trying to make yourself believe that you won't return, that you'll forget all about her and that you'll never speak of her again, while you're starting to plan next year. Roskilde, theres only 33 days left!

edit: du kan kjøpe filmen her og søk på Roskilde. jeg anbefaler alle å gjøre det, den koster kun 59,50 :)

Poff.

"Jeg skulle ønske jeg kunne våkne og så var alt fint" hvisket jeg.
Du holder meg hardt og lenge før du hvisker
inn i øret mitt: "Poff. Du våkner og nå er alt fint....
Funka det?"
"nei.."
"jaja, var verdt et forsøk da..."

Du kjenner meg for godt, rett og slett.

Love hurts

Okei, det er så mye jeg vil skrive, så mye jeg vil vise dere, så mye jeg føler og aller mest; så utrolig mye jeg savner. Jeg har vært omringet med de beste folka i 1 uke nå, jeg har gjort så mye dumt som virka lurt der og da, men som i ettertid kanskje ikke var like smart, jeg har dansa, jeg har spist fish n'chips, jeg har drukket hylleblomstsaftevann og Strawberry Daquari, jeg fikk endelig se Gorillaz live, jeg har følt, jeg har elsket, jeg har kyssa, grått og smilt, jeg har svevd rundt i en lykkelig boble hvor alt er fint, jeg har opplevd så utrolig mye og jeg er ikke klar for å gi slipp på det enda! Vi skulle egentlig være i Køben frem til onsdag, men pga. diverse utlegg når bilen gikk i stykker måtte vi reise hjem i natt, jeg var ikke klar for det i det hele tatt. Det høres sikkert superpatetisk ut men jeg har det virkelig ikke bra nå. Jeg har hatt 1 uke uten bekymringer og kommer hjem til et kaos jeg ikke veit hvordan jeg skal hanskes med. Regninger 5 ganger så store som jeg noen gang har råd til å betale, 55 kroner på kortet og med et savn som setter meg flere tiår tilbake. Egentlig tror jeg man må ha vært med på det for å skjønne hva jeg mener, for det høres helt sikkert helt søkt ut, men slik er det altså. Virkeligheten har innhenta meg uten at jeg var forberedt på det og i en situasjon hvor jeg ellers ville bretta opp ermene og sagt at "dette ordner seg", ruller jeg de heller ned og kryper sammen i sofaen. Skal prøve å få blogga så mye som mulig, men det er så mye rot i livet mitt akkurat nå at før jeg skal klare å gjøre noe som helst må jeg finne igjen meg sjæl og filleriste meg sjæl til den store gullmedaljen. Jeg har kjærlighetssorg, PRD (Post-Roskilde-Depression) og angst på en og samme tid og det er "kun" 1 år til neste gang...