ikke god nok

det er så rart hvordan enkelte ting er farlig perfekt, hvordan magen kiler når man våkner om morningen og ser mopsen ligge på ryggen, harmonisk, varm og fin, og kjenne forlovedens rumpe mot sin. for sånn sover vi, og sånn har vi sovet siden jeg flyttet inn på den 15kvadrats store hybelen en gang i februar 2009. rumpe mot rumpe, eg og du. det er rart hvordan man smiler på utsiden, ler og stråler, samtidig som man på innsiden er sliten og lei. jeg har så mange fine ting i livet mitt, ting som ikke på noen som helst måte gjør meg ulykkelig, men jeg har, helt siden jeg var liten, sett meg ganske annerledes enn det andre har, og det er det synet på meg selv som stortsett ødelegger i hverdagen. jeg har verdens fineste mopsegutt, jeg har verdens fineste forlovede, jeg har verdens fineste familie og svigerfamilie, vi leier en leilighet jeg elsker og jeg har uten tvil verdens beste venner. livet mitt er beriket med det beste fra alle verdener, men allikevel er jeg syk, uten helt og vite hvorfor. jeg er deprimert. jeg forsvant fra arbeidsliv, alt sosialt, bloggverdenen og fra de jeg bryr meg mest om i et helt år. et helt år hvor den største utfordringen var å trekke dyna til side, ta en dusj, møte mennesker, gjøre noe, se meg i speilet og godta det jeg ser...
jeg gadd ikke mer, jeg ga opp. jeg var lei av å late som at alt var bra. på vei hjem fra legen med sykemeldinga i neven knakk jeg sammen. jeg kom meg hjem, låste meg inn døra, pakket en liten bag, tok med skilpadda og stakk til ø i stavanger. uten å si det til noen. da mamma ringte for å høre hvordan ting gikk knakk jeg sammen igjen. "de vil at jeg skal begynne på antidepressiva" sa jeg. "de sier det tar 6 måneder før man kjenner det, de vil at jeg skal bruke det, lenge..." og så gråt jeg litt til. sånn håpløs gråt som barna i barnehagen gråt når foreldrene leverte de om morningen. "jeg er redd" hvisket jeg, og mamma forstod.
et helt år tok det før jeg kom meg ut av sykemeldingen. mest fordi det ikke akkurat lønner seg økonomisk å være sykemeldt over en lang periode. dårlig økonomi trakk meg enda lengre ned og tvang meg ut på ustø grunn, 100% skole og to jobber seinere så kan jeg si at det er stor forskjell fra hvor jeg var i fjor og her jeg er nå, men så var det kanskje litt sannhet i det legen min sa når hun kikket på meg gjennom brillene og lurte på om ikke skole og to jobber var litt vel mye. men jeg visste best, det gjør jeg alltid, så jeg kjørte på, 150% i alle ledd.
nå er jeg sliten. jeg er fortsatt deprimert på papiret, er hos legen i ny og ne, prøver å se meg i speilet og se noe jeg kan være litt fornøyd med. stopper ved ringfingeren, smiler, finner det jeg er mest fornøyd med. livet med ø. livet med ø og thorvald, i leiligheten på st. hanshaugen, med mange fine venner og et sosialt liv som har tatt helt av de siste månedene. i morgen skal siste bilde leveres på skolen. jeg har prøvd å ta bilder i fire uker nå, i stad skjøt jeg den første filmen. bildene mine suger. de er helt latterlige, og jeg er flau over å levere noe så dårlig. jeg er på sparebluss og vil egentlig bare sove. så er det ikke kunstfotograf jeg skal bli. ikke kunstfotograf heller. stabelen med ting jeg ikke er god nok til blir høyere og høyere, er det egentlig noe jeg kan være god i? er det noe jeg kan gjøre, uten å iakta meg selv med det kritiske øyet, hver eneste dag?
jeg måtte få det ut. jeg skal fremkalle de flaut dårlige bildene mine, traske ned på skolen, lage prints i mørkerommet, rødme så ingen ser meg, kutte og henge på veggen. så skal jeg ta halen mellom beina, komme meg på trening, kjøpe no god mat, plassere meg i senga og se en eller annen dårlig serie til jeg stuper. når jeg våkner i morgen skal jeg se meg i speilet, prøve å smile og tenke på hvor heldig jeg egentlig er. sju dager til supermopsen og ø kommer hjem fra kristiansand. i mellomtiden skal jeg bare spise mat jeg liker, se brudeprogram på tv og sove masse.

25 kommentarer:

Anonym sa...

<3

Vilde sa...

Jeg bruker vanligvis ikke være så flink til å kommentere de bloggene jeg leser, men her gjør jeg et unntak. Har fulgt deg lenge, og ble utrolig glad da jeg oppdaget at du var tilbake igjen!

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du beskriver, jeg sliter egentlig selv med mye av det samme.. Før var det mer som en vinterdepresjon, men nå har det gått over til noe som ikke vil gi slipp.. Utrolig slitsomt, og ikke minst uforståelig å være deprimert når jeg egentlig burde være takknemlig for at jeg har det så bra som jeg har... Håper det går bedre med deg nå, det fortjener du <3

Anonym sa...

Jeg har brukt det siste året på å oppdage at jeg ikke er noe flink til det jeg trodde jeg var flink til. Så nå vet jeg ikke hva jeg vil bli. Og det gjør meg trist. Tørr ikke å si det til noen...

- C

Anonym sa...

<3 <3 du er mer en bra nok.

Milla sa...

eg kjenne meg så sykt igjen i det du skrive. eg har og heilt siden eg va liten hatt et aent bilde på meg sjøl enn det andre har. og eg har heilt siden eg va 16 slete med depresjon. så eg vett så godt koss du har det, og eg unne deg det ikje. du fortjene å ha det så mye bedre inni deg sjøl enn det du har nå. og bildene dine suge nok ikje, de e nok lika vakre som du. du e kjempeflink christine, og eg har troå på at du ska bli no stort <3 <3 <3

(mine bilder e hvertfall dårlige, veldig lite jobb med det pga ting, ja du vett, eg har tilogmed ikje arbeidsbok å levera, haha)

prettydinosaur. sa...

Du skriver på en ærlig, ren og fin måte som får meg til å føle det som om du er en jeg kjenner godt. En god venn jeg bryr meg om.
Jeg er så glad for at du og bloggen er tilbake!

<3

Anonym sa...

Hei Christine! Du kjenner ikke meg, men jeg har fulgt bloggen din i mange år. Når jeg ser at du har oppdatert, og det er et nytt innlegg i bloglovin, blir jeg så glad. Endelig litt ærlig lesning.

Når du ser i speilet må du se det fantastiske smilet som jeg alltid har lagt merke til.

Forresten så synes jeg at du tar fine bilder. Og så synes jeg at du er den bloggeren i Norge som skriver best. Absolutt.

- Jeg trenger i alle fall ikke leite for å finne dine gode egenskaper. Så det er veldig trist at du føler du må leite. Fordi de er mange, og de er synlige. Og alle andre ser de.

"Alle disse dagene som kom og gikk, ikke viste jeg at det var dette som var livet".

Anonym sa...

Har fulgt deg helt siden 2008. Egentlig er jeg flau over å lese blogger, men du er helt klart min favoritt. Du tar bra bilder og skriver godt. Jeg syns det er morsomt å lese den.

Jeg kjenner meg også veldig igjen i det du skriver. Har vært deprimert i seks år nå (selvsagt har det vært gode perioder, men de er så korte). Er så mye jeg vil, men føler ikke at jeg duger til noe. Du er ikke alene, men du skal vite at du er mer enn bra nok.

Henrikke Havaas sa...

du er så utrolig fantastisk. du er en av de få jeg virkelig liker å lese tekstene til og dette innlegget viser igjen at du kun er deg selv. hvis man er nedenfor, så er man det, hvis man er glad, så er man det..og du får oss lesere alltid til å virkelig forstå og kjenne på hvordan du har det, enten gjennom bilder eller tekst. Jeg setter stoor pris på din ærlighet og jeg vet ikke hvorfor, men jeg har utviklet et slags bånd til bloggen din. Det er sånn at hver gang jeg leser noe av deg, så er det som å høre en god venn si det direkte til meg. Og du skal være glad over at du er du! Du er unik og individuell, man kan ikke sammenligne deg med noen, for ingen har noen gang vært deg før eller kommer til å bli deg noen gang i framtiden =)

Erica sa...

<3

Julia Dream, dreamboat queen sa...

a lovely family, fiancé & dog, honest friends and a cozy space to live are the best gifts of life - the rest will follow! you're tough, keep up <3

btw your blog is amazing (my favorite one!) ;)

ms.A sa...

Du er så fin!

små gleder sa...

Du Christine? Du er egentlig fantastisk søt! Husk at det er lov å ha tunge dager innimellom, uten at det behøver å sette deg tilbake i tid av den grunn. Det derre "et skritt frem og to tilbake" er bare tull. Det må da være lov med pauser! Jeg håper at du en dag vil se deg sånn som vi andre ser deg: som et unikt og vakkert menneske!

Ha en så god natt du bare kan, også håper jeg at morgendagen blir litt lysere! <3

linda-mari sa...

Christine, du er jo det fineste mennesket jeg kjenner!!

Mira sa...

"Even if you fall on your face, you're still moving forward"

Jeg bare tenker på hvor mye du har utrettet det siste året. Jeg vet at du vet hvor heldig du er, men jeg vil du også skal se hva andre ser; en ung vakker kvinne som lyser opp hverdagen til andre med smilet sitt. Det vakre smilet ditt <3

Jeg er evig takknemlig at vi to ble kjent. Takk for at du er venninnen min <3

Eivind M. sa...

Hei, vet du? Nå er det snart på tide med vår årlige is igjen! Jeg gleder meg.

Og jeg vet det kanskje ikke gir mening for deg akkurat nå, men noen ganger tror jeg vi trenger å gå oss litt bort, vi trenger å miste grepet om ting, for det er når vi mister grepet om ting og går oss bort at vi oppdager de tingene vi ikke ville oppdaget om vi bare holdt blikket i horisonten og pedalen i gulvet, det er når vi synes det er vanskelig å stå opp at vi lærer ting om oss selv vi ikke ville lært ellers, og hvis det er en ting jeg er sikker på, en ting jeg er helt sikker på, så er det at det kommer til å gå bra. Kanskje ikke sånn at alt er bra for alltid, kanskje ikke sånn at alt alltid er bra, det kommer dårlige dager, det kommer vanskelige dager, men vi lærer oss å leve med så mye rart, og jeg vi lærer oss å få hjulene i gang igjen, sakte, sakte, med kjærester og venner som støttehjul og hjelm.

Håper du får en fin sommer, og at vi sees til is igjen snart! :)

Hanna sa...

<3

Marte Forsberg sa...

Veldig tøft å lese. Siden jeg kjenner meg igjen i 110% av det du skriver. Det er som å lese et innlegg om meg. Jeg tok meg selv i å nikke og si "mhm.." flere ganger mens jeg leste igjennom.

Så kjente jeg meg trist. For jeg føler en trang til å fortelle deg hvor fin og flink du egentlig er. Og det er du! Men jeg burde egentlig si det like mye til meg selv også, men det går ikke.

Vi må jobbe oss videre, små steg om gangen. Selv om det kanskje ser håpløst ut, så kan vi ikke gi opp.

Masse hjerter og klemmer til fine deg.

metallicatrollet sa...

Kjenner meg også utrolig igjen. Men du ER jo flink til masse, søte Christine. Selv om du kanskje ikke ser det selv. Du er flink til å fotografere, og du er flink til å skrive, og du er flink til å ta vare på de du er glad i, og til å gjøre andre glade. :)

Jente, 19 sa...

Hei Christine.
Jeg har lest bloggen din et par år nå, og jeg tenkte det kanskje var på tide å legge igjen en kommentar, for jeg pleier i allefall å bli glad når det plutselig dukker opp noen man ikke visste var der. Stå på, det er mange som ser opp til deg.
Jeg har forresten hørt at de eneste forventningene man trenger å leve opp til er sine egne. Det som er så synd og vanskelig, bare, er at som regel er det en selv som har de høyeste forventingene.

Så stå på, Christine. Nå er det snart sommer og Roskilde, og det er virkelig noe å se fram til! Jeg skal dit for første gang i år, og jeg storgleder meg i hvert fall :)

Ønsker deg en fin helg!

Silje sa...

Jeg skjønner hva du mener, så alt for godt! Livet er til tider veldig vanskelig og kan gi oss en skikkelig trøkk...

Jeg tenker dette når jeg har det som værst; Dette går over det også, det blir en bra stund etter dette.
Eller; Smerte og sorg er en del av følelsesspekteret det også og det er nå jeg kjenner at jeg lever, og dette vil jeg lære noe av!

Jeg sliter selv med depresjon, angst og noe annet gørr. Det er til tider vanskelig, men jeg VET at jeg skal bli frisk! Det er så mange andre som har det verre enn meg, at det skal jeg få til. Jeg håper du har håp i deg og jeg heier på deg! Håper disse ordene hjalp litt i værtfall... Husk: Du må bare prøve å omstille hjernen din og tvinge deg selv til å tenke positivt, "fake it until you make it" ;)

<3

Iben sa...

Hei Christine!

Det er ikke gøy å høre/lese om folk som ikke har det så bra. Men håper jeg kan bidra til å gjøre dagen litt bedre ved å si at du virker som en fantastisk søt person! Har fulgt med deg siden cecekaa, og beundrer mange av de fine bildene du tar og har tatt og de søte filmene du har laget. Stå på! Du er flink :)

Christine Tallulah sa...

dere er alle så utrolig fantastiske mennesker. tusen tusen takk <3

danattenfalt sa...

Jeg kjenner meg igjen, men for min del så har det snudd til noe bedre de siste årene. Det gjelder å jobbe med seg selv, og se hva man blir flinkere til. "Ok, så er jeg ikke like flink til å rydde og vaske som enkelte, men fy søren så flink jeg er til å bry meg.". Og la deg selv ha dårlige dager, men ikke omfavn dem. Godta dem, men prøv å ikke fóre dem. For meg har det hjulpet å lese psykologi og prøve å forstå hva som skjer. Det er ikke alltid enkelt, og noen ganger umulig, men prøv å forstå hva som har gjort at du havner der du er. Jeg skjønner hvordan det er, og det er så vanskelig, men jeg har tro på deg, og det er mange som har tro på deg. Har lest bloggen din i flere år, og du virker super. Virkelig!

anny sa...

Du e perfekt som den du e. Du e en av mine aller beste venna. Og heilt ærlig, når i tenke på kem som har støtta med i nedtura etter i kom til Oslo, så e du den første som kommer opp i minnet. Tusen takk!