Det er sterkt å lese dette. Har selv gått på cipralex, men sluttet lenge før jeg burde. Jeg føler at vi alle reagerer ulikt, og jeg kunne nok hatt godt av å gå på dem i en tid til, men jeg tok meg blanke faen på at jeg skulle klare meg uten pillene. 4 år har gått, mange tårer har blitt spillt, mange sår har vært åpnet og lukket, men jeg sitter her da.. Litt sterkere, endelig i stand til å gå på skole, jobbe hardt uten å bukke under for presset.. Noen ganger kommer angsten krypende, men nå klarer jeg å akseptere å slippe den fremfor å stikke hodet i sanden. Fremfor alt gjør jeg, som du så poetisk legger frem selv, tenker på hvor forbanna heldig jeg også er. Og da kommer den følelsen snikende.. Den merkelig, deilige følelsen som man er redd aldri skal dukke opp igjen. Men som likevel sniker seg innpå bakfra når du minst venter det. <3
Et tips fra meg til deg er å ikke knuse deg selv når nedturen kommer. Jeg har gjort det. Jeg blir så jævla skuffet over meg selv når jeg ikke har klart å være lykkelig i mer enn en uke i strekk. Men lykken er ikke evigvarende. Den kommer og går. Ingen er lykkelig 100% av tiden, og det kommer aldri vi heller til å være. Men vi kommer til å være mer tilfredse.. Og ha flere gode dager enn dårlige omsider. For slike som deg og meg, det er vi som er vinnerne til slutt.. Bare vent og se :)
Jeg kjenner selv noen som har gått på Cipralex, og det er fint å lese om dette, ofte er slikt tabu. Jeg blir uendelig lykkelig av å lese om andre som har funnet lykken.
Du har lest litt om min erfaring, og jeg følte ikke på lykken før jeg var 18-19 år, og trodde nok jeg skule leve i tåka(som riktinok ikke var fra medisiner, men fra depresjoner) resten av livet, men så plutselig! fargene ble sterke, latteren genuin og de vonde følelsene ble ikke vedvarende. og sånn skal vi fortsette å ha det! :) Å ha opplevd både de gode og onde sidene av livet er noe alle gjør, og det er vi som må kjempe mot dem som lærer oss å leve riktig, og lærer oss lykken. Du har bestandig virket som en fantastisk jente, og det virker som om du er en av de som klarer seg uansett. Jeg husker så mange av dine ekte innlegg, der hjertet er sånn halvveis på utstilling, og er det noe som er styrke, så er det nettopp dette! Husker jeg var hos legen en gang, og tross feil motivasjon(jeg ønsket psykologhjelp, hun mente ikke at jeg trengte det) så sa hun noen ord som jeg alltid vil huske: "bær det triste du har i deg utenpå deg, som en stolthet! Du har vært gjennom masse, vær stolt av deg selv!". Og det gjør deg så sterk, og jeg beundrer deg for det. smil
hærlighet så fint du skrive. eg og har gått på cipralex. ein føle sg så lite trygg uten de når ein har slutta på de. eg gjør hvertfall det. nå går eg på atarax. mest fordi eg ikje får sova. og eg kjenne at eg grue meg te den dagen eg ikje ska det lengre. for tenk om eg ikje får sova då. æsj. anywho, det eg sko sei va at du fortjene å vær lykkelig. virkelig. tomler opp for deg <3
/ takktakk søta. eg håpe virkelig eg får det. kjenne eg har sykt lyst på ny tattovering, sjøl om eg ikje e heilt ferdig med armen. tips te gode tattovører i oslo mottas med takk ;) og kati ska me ta øll? eg reise nok tebake te haugesund i slutten av ukå. lørdag eller søndag tror eg..
Jeg kjenner meg helt igjen i det du skriver, både på godt og vondt. Jeg har med tiden lært meg å akseptere hele følelsesspekteret mitt. I dagens samfunn er det egentlig bare smil og glede som blir akseptert, ikke så mye sinne, frustrasjon og sorg. Men det er viktig å huske på at sinne er like mye en følelse som glede, og vi har lov til å kjenne på den. Jeg er stort sett ei glad og positiv jente, men akkurat dette har lært meg å talke de dårlige dagene mye bedre:)
9 kommentarer:
Det er sterkt å lese dette. Har selv gått på cipralex, men sluttet lenge før jeg burde. Jeg føler at vi alle reagerer ulikt, og jeg kunne nok hatt godt av å gå på dem i en tid til, men jeg tok meg blanke faen på at jeg skulle klare meg uten pillene.
4 år har gått, mange tårer har blitt spillt, mange sår har vært åpnet og lukket, men jeg sitter her da.. Litt sterkere, endelig i stand til å gå på skole, jobbe hardt uten å bukke under for presset.. Noen ganger kommer angsten krypende, men nå klarer jeg å akseptere å slippe den fremfor å stikke hodet i sanden.
Fremfor alt gjør jeg, som du så poetisk legger frem selv, tenker på hvor forbanna heldig jeg også er. Og da kommer den følelsen snikende.. Den merkelig, deilige følelsen som man er redd aldri skal dukke opp igjen. Men som likevel sniker seg innpå bakfra når du minst venter det. <3
Et tips fra meg til deg er å ikke knuse deg selv når nedturen kommer. Jeg har gjort det. Jeg blir så jævla skuffet over meg selv når jeg ikke har klart å være lykkelig i mer enn en uke i strekk. Men lykken er ikke evigvarende. Den kommer og går. Ingen er lykkelig 100% av tiden, og det kommer aldri vi heller til å være. Men vi kommer til å være mer tilfredse.. Og ha flere gode dager enn dårlige omsider. For slike som deg og meg, det er vi som er vinnerne til slutt.. Bare vent og se :)
Det er så godt å lese at du har det bra og at du har en fantastisk godt liv! Jeg gleder meg sånn på dine vegne :)
Jeg kjenner selv noen som har gått på Cipralex, og det er fint å lese om dette, ofte er slikt tabu.
Jeg blir uendelig lykkelig av å lese om andre som har funnet lykken.
Du har lest litt om min erfaring, og jeg følte ikke på lykken før jeg var 18-19 år, og trodde nok jeg skule leve i tåka(som riktinok ikke var fra medisiner, men fra depresjoner) resten av livet, men så plutselig! fargene ble sterke, latteren genuin og de vonde følelsene ble ikke vedvarende. og sånn skal vi fortsette å ha det! :) Å ha opplevd både de gode og onde sidene av livet er noe alle gjør, og det er vi som må kjempe mot dem som lærer oss å leve riktig, og lærer oss lykken. Du har bestandig virket som en fantastisk jente, og det virker som om du er en av de som klarer seg uansett. Jeg husker så mange av dine ekte innlegg, der hjertet er sånn halvveis på utstilling, og er det noe som er styrke, så er det nettopp dette! Husker jeg var hos legen en gang, og tross feil motivasjon(jeg ønsket psykologhjelp, hun mente ikke at jeg trengte det) så sa hun noen ord som jeg alltid vil huske: "bær det triste du har i deg utenpå deg, som en stolthet! Du har vært gjennom masse, vær stolt av deg selv!". Og det gjør deg så sterk, og jeg beundrer deg for det. smil
Åh, du er så herlig, Christine. Jeg håper du aldri slutter å høre fuglekvitter igjen.
hærlighet så fint du skrive. eg og har gått på cipralex. ein føle sg så lite trygg uten de når ein har slutta på de. eg gjør hvertfall det. nå går eg på atarax. mest fordi eg ikje får sova. og eg kjenne at eg grue meg te den dagen eg ikje ska det lengre. for tenk om eg ikje får sova då. æsj. anywho, det eg sko sei va at du fortjene å vær lykkelig. virkelig. tomler opp for deg <3
/ takktakk søta. eg håpe virkelig eg får det. kjenne eg har sykt lyst på ny tattovering, sjøl om eg ikje e heilt ferdig med armen. tips te gode tattovører i oslo mottas med takk ;) og kati ska me ta øll? eg reise nok tebake te haugesund i slutten av ukå. lørdag eller søndag tror eg..
Jeg blir så utrolig glad på dine vegne!<3
Jeg kjenner meg helt igjen i det du skriver, både på godt og vondt. Jeg har med tiden lært meg å akseptere hele følelsesspekteret mitt. I dagens samfunn er det egentlig bare smil og glede som blir akseptert, ikke så mye sinne, frustrasjon og sorg. Men det er viktig å huske på at sinne er like mye en følelse som glede, og vi har lov til å kjenne på den. Jeg er stort sett ei glad og positiv jente, men akkurat dette har lært meg å talke de dårlige dagene mye bedre:)
Du er så sterk!<3
<3<3<3
Jeg blir så glad av bloggen din!
Legg inn en kommentar